Atles blogg

Vi må bygge vindmøller og ikke levegger

Når forandringens vind blåser, bygger noen vindskjermer mens andre bygger vindmøller. (#kinesisk ordtak).

Besøks- og opplevelsesnæringen opplever mange endringer. For kun få år tilbake ble næringen bare kalt for turistnæringen. I dag er det så meget mere. Næringen har utviklet seg og reisemønsteret har endret seg. Noen aktører tror at de skal bli best alene eller det offentlige som har programfestede verdier som skal forfektes og da ikke ser de endringene som skjer i næringen. Resultatet blir at verdiskapningen og sysselsettingen reduseres og omdømme til byene og regionen ikke får den utviklingen som potensialet tilsier.

 

Vi må bygge vindmøller og ikke levegger!

I vestre del av Sørlandet er det en fellesnevner – og antakelig flere – men Vestlendinger og mer spesifikt Rogalendinger er en tydelig fellesnevner. Disse ser hverken kommunegrenser eller andre grenser. De ser muligheter til å opplevelse – aktivitet, handel, attraksjoner, restauranter, rekreasjon, osv osv. De søker etter de gode historiene for opplevelsene. MEN de søker ikke bare èn, de leter etter mange. Desto flere – desto mer ettertraktet blir regionen. Finner de en de er fornøyd med. Så er det rimelig sikkert at de kommer tilbake. De bryr seg ikke om de må kjøre til nabokommunen – for antakelig vet de ikke hvor grensen er.

Vi aktører som tilbyr tjenester overfor dem må bygge langt flere vindmøller. Vi må bli tøffere på minst to ting. Kvalitet på «produkt» og service må vi ha fokus på. Det er her vi kan skille oss ut med å være annerledes og bedre enn andre. Det er denne opplevelsen som ofte gir de gode historiene utover selve produktkvaliteten. Det er blant annet her «turismen» har beveget seg inn i opplevelsesnæringen. Fokus på egen kvalitet er viktig – men samtidig evnen til å fortelle den gode historien som den besøkende leter etter, og gjerne også andre sine historier.

Det andre er samhandling. Nødvendigvis ikke kommersielt samarbeid, men vi må forstå det markedet vi jobber i og samhandle om å få besøkende inn til regionen. Slike regioner er hverken kommuner eller destinasjoner. Det er de produktene – varer og tjenester – som er innenfor en gitt geografi og som tilbys som skaper markedet eller «regionen». Her må vi samarbeide. De færreste om noen klarer å drive besøkende alene. Vi må stå sammen og samhandle om opplevelser, produkter og tjenester. Fortelle om de gode historiene – det som lokker og skaper etterspørsel. Vi må bygge vindmøller og ikke flere levegger for å få flere besøkende. Av og til må vi ta på de visjonære brillene, og ikke legge oss bak leveggen og nyte den kortvarige sola.

I den siste tiden – og for så vidt enda – så diskuteres søndagsåpne butikker i mange byer. Her bestemmer politikerne med sine verdiprogrammer og ikke hva næringen har behov for eller hva næringen kan gi tilbake med bedre forutsetninger og rammebetingelser for økt verdiskapning. Vi må ta inn over oss at det er ulike sesonger. For oss og spesielt kysten så er sommersesongen høysesong. Hvordan kan vi legge til rette slik at vi skaper best mulig verdiskapning i disse ukene og hva er det de besøkende er opptatt av og etterspør. Vi aktører jobber for å skape helårsaktivitet, god fokus på drift hele året. Da har øker vi tilbudet til besøkende året rundt. Forutsetningen for å skape bedre arbeidsvilkår og bedre sysselsetting økes. Men vi må «melke» best mulig når mulighetene er best. Da kan vi ikke legge begrensinger.

Diskusjonen er at mange praktiserer ulikt. Noen har søndagsåpne butikker på sommeren, noen har fått enkelte søndager og noen ingenting. Hvordan opplever de besøkende det? En dag er de i Kristiansand, neste i Mandal og tredje i Farsund. Vi må løfte diskusjonen opp på et mer strategisk nivå og se det markedet vi er en del av og jobber i. Søndagsåpne butikker er bare et moment innenfor de ulike rammebetingelsene næringen bør ha. Behovet for økt kunnskap om næringen er tydelig og prekær.

Det er fullt mulig å bygge flere vindmøller: Men vi aktører innen besøks- og opplevelsesnæringen må stå mer samlet og tenke mer visjonært overfor det potensialet som markedet har og kan utvikles innen. Vi blir neppe verdensmester innenfor våre egen fire vegger – og i hvert fall blir det ikke mange som oppdager det.

Samtidig må det strategiske arbeidet overfor det offentlige utvikles slik at rammevilkår og forutsigbarhet blir bedre. Men næringen kan heller ikke bare «skyte» på det offentlige. Først og fremst må vi brette opp ermene og gjøre vår egen jobb, da økes troverdigheten og robustheten for bransjen vår.

  

30.06.15